I retten — 25 februar 2012
Sakskostnader  – hvem skal betale saksomkostningene?

En viktig del av vurderingen i forkant av en rettsvist, er forholdet til kostnadene ved å gjennomføre saken. I denne artikkelen ser vi nærmere på hva som anses som sakskostnader, og hvilke regler som gjelder for dekning av saksomkostningene.

Sakskostander eller saksomkostninger?

Først litt terminologi. Som overskriften viser, kan det brukes det to forskjellige ord for å beskrive temaet for denne artikkelen. Tidligere var saksomkostninger den vanlige betegnelsen, og dette ordet brukes fortsatt av mange både i og utenfor rettssystemet. Med den nye tvisteloven innførte man imidlertid «sakskostndaer» som formelt korrekt betegnelse. I praksis – og i mange prosesskriv, brukes imidlertid begge begrepene. Betydningen er imidlertid den samme; vi snakker om de direkte kostnadene en part pådrar seg ved en rettstvist. I denne artikkeen benytttes begge begrepene

 

Hva er sakskostnader / saksomkostninger?

Når et krav blir fremsatt mot en annen kan dette bli starten på en rettslig prosess. Ofte engasjeres advokater hos begge parter, og det blir forhandliger i forliksrådet, før tvisten fortsetter til behandlig i de ordinære domstolene, tingrett, lagmanssrett og kanskje helt til Høyesterett.

Dette er en kostnadsfull prosess hos begge parter. Advokatene skal ha sitt salær, gebyer skal betales til det offentlige, vitner skal kompensers, og sakkyndige skal kanskje utrede ulike spørsmål. Alle disse kostnadene er sakens sakskostnader og spørsmålet om hvem som skal betale for gildet er gjennomgående gjenstand for diskusjon mellom partene.

Saksomkostninger brukes også som argumenter i mindre saker ved å minne motparten på at formuesverdien ved det krav som er framsatt ikke overgår en kostbar rettssak. Saksomkostninger kan derfor bidra til å motivere partene mot å løse tvisten utenrettslig nettopp fordi ingen av partene vil risikere en kostbar rettstvist.

Tvisteloven har imidlertid gjennom hele sitt system forsøkt å senke saksomkostningene ved å gjøre rettsprosessen mest mulig effektiv. For eksempel ved småkravsprosess og alminnelige reglene om minnerlig løsning, forlik og en effektiv saksgang.

 

«The winner takes it all» – eller?

Byrden av å bære saksomkostninger skal prinsippielt tilkjennes den tapende part som en erstatning. Etter alminnelige erstatningsregler skal erstatningen tilsvare det økonomiske tapet skadelidte har hatt som følge av den skadevoldende handlig. Men man kan jo ikke si at det å dra en part inn i en rettssak er en ”skadevoldende handling”, men prinsippet her er det samme. Den seirende part har jo blitt påført et økonomisk tap som følge av å forfølge et rettmessig rettslig krav gjennom en kostnadsfull prosess. Når han da vinner har han dermed i utgangspunktet rett på erstatning for det økonomiske tapet han har lidt. Dette prinsippet følger utrykkelig av ordlyden i § 20-2 hvor det fremgår at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine saksomkostnader fra motparten. Hva som ansees for å vinne en sak er definert i § 20-2 (2). Man har vunnet saken når man fullt ut eller i det vesentlige har fått medhold for sine krav. Jf § 20-2 (2)

 

Fritak for sakskostnader

Imidlertid finnes det unntak fra denne hovedregelen. Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Jf. § 20-2 (3). Ordlyden innehar en høy terskel og det skal meget til for å kunne bruke denne bestemmelsen. Dette støttes opp av forarbeidene til tvisteloven. I denne vurderingen skal det vektlegges blandt annet om det var god grunn til å få saken prøvd, om den vinnende part kan bebreides at saken det kom til sak, eller om han har avslått et rimelig forlikstilbud. Jf § 20-3 litra a og b. Styrkeforholdet mellom partene og om saken er av en velferdsmessig betydning virker også inn på vurderingen. Jf. § 20-3 litra c.

Som nevnt ovenfor vil utmålingen av et alminnelig erstatningsansvar bero på den skadelidendes økonomiske tap. Dette prinsippet gjelder som sagt også ved denne type erstatninger. Imidlertid har tvisteloven noen egne regler som modifiserer dette utgangspunktet noe. Det kan bare kreves erstatning for nødvendige omkostninger. Jf § 20-5 (1). Ordlyden tilsier en relativ vurdering. Det skal vurderes hvor mye bistand og kostnader en part har hatt av saken opp imot sakens kompleksitet og omfang. Dette støttes av forarbeidene. Hvis en part velger å la seg bistå mer enn det som kan ansees som nødvendig i forhold til saken vil disse kostnadene følgelig ikke inngå i hans eventuelle erstatningskrav for saksomkostninger. Dette vurderes av retten ved at parten eller dens prosessfullmektig utarbeider en saksomkostningsoppgave til retten hvor det spesifiseres beløp og kostnader. Jf § 20-5 (3)

Saksomkostningsavgjørelser kan ankes. Jf § 20-9

Staten kan også få erstatningsansvar for partenes saksomkostninger hvis kostnadene skyldes feil ved rettens behandling. Jf § 20-12.

 

 

Skrevet av advokat Eivind Arntsen og stud. jur Alexander Wagstaff

Related Articles

Share

About Author

Advokat Eivind Arntsen er partner i DALAN Advokatfirma i Oslo. Arntsen bistår ved rådgivning og tvisteløsning i sivile saker.

(0) Readers Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *