Domstolene — 24 januar 2012
Gangen i en sivilrettslig tvist
Norges lover er et av advokatens viktigste verktøy

Rettsprosessene er ofte komplisert og uoversiktlige. I denne artikkelen får du en oversikt over hovedtrekkene ved typiske rettssaker i det norske rettssystemet. Vi ser på de ulike stadiene, og hvilke krav og regler som gjelder til parter og saksbehandlingen.

 

Hvem kan saksøke? Hvem kan bli saksøkt? 

For det første foreligger det visse krav til partene for at det skal kunne anlegges sak. Den personen/personer som tenker å ta rettslige skritt mot en annen må dermed oppfylle visse kritterier. Det følger av tvistelovens § 2-1 at enhver fysisk person har partsevne. Å ha partsevne er en av forutsetningene for å kunne anlegge sak. Bestemmelsen definerer også hvilke juridiske personer som har partsevne. Jf. § 2-1 litra a – f. Dette gjelder bl.a. Selskaper, aksjeselskaper og stat/kommune. Partsevnebegrepet byr skjeldent på problemer, men i visse tilfeller kan det være gjenstand for diskusjon – Bestemmelsens andre ledd angir sammenslutninger sin partsevne. Her må det vurderes om sammenslutningen har en fast organisasjonsform, om sammenslutningen har de økonomiske midlene til å bære en sak og sammenslutningens formål sett opp mot hva saken gjelder. Disse momentene er lovfestede etter andre ledd, men vurderinen er helhetlig.

Man kan ikke forfølge ethvert krav man mener å ha mot sin motpart. Det følger av tvistelovens § 1-3 (1) at det kan reises sak for domstolene om rettskrav.  Det vil si krav som kan løses av offentlige lover og regler. Videre må saksøker ha et reelt behov i forhold til saksøkte i å få saken sin fremmet for domstolene. Etter rettspraksis (bl.a. Rt-1996-500) ligger det at det rettskrav som fremmes skal angå saksøkers rettigheter og/eller plikter. Videre må saksøkeren påvise at han har en aktuell interesse i å få fremmet sitt krav. Det kan følgelig som hovedregel ikke framsettes rettskrav som angår førtidige eller fremtidige forhold. Dette avgjøres utifra en konkret helhetsvurdering etter § 1-3.

Dette er vilkår som må være oppfylt før man eventuelt tar rettslige skritt mot en annen.

Varsling, forsøk på minnerlig løsning og bevisopplysningsplikt

Sivilprosesslovene er lagt opp til at tvister skal søkes løst før de kommer inn for domstolene. Dette er ikke bare begrunnet i prosessøkonomiske hensyn, men også en oppfordring til å søke utenrettsige løsninger i de tvister som oppstår i samfunnet. Følgelig fastsetter tvisteloven visse plikter hos partene. Saksøker må skriftlig varsle motparten om det/de krav han mener å ha mot motparten samt grunnlaget for kravet. Videre skal saksøker oppfordre motparten til å ta stilling til kravet innen rimelig tid. Jf § 5-2

Hva som ansees for ”rimelig tid” beror på en konkret vurdering av sakens omfang, kompleksitet og om partene har hatt forutgående korrespondanse vedrørende det aktuelle kravet. Jf. Forarbeidene til bestemmelsen. Bestrides kravet skal dette også grunngis.

De bevis i saken som påberopes skal fremlegges til motparten samtidig med varsling. Jf. § 5-3 Dette gjelder selv om beviset er til støtte for den andre parten selv eller mot parten. Selvsagt strekker ikke denne plikten seg lenger enn de bevis som parten kjenner til – Foreligger det bevis i saken som parten ikke kjenner til kan man ikke kreve at disse skal utleveres. Tvisteloven har flere bevisfritaksregler i kapittel 22 som innskrenker bevisplikten etter § 5-2 ytterligere.  Man plikter eksempelvis heller ikke å utlevere bevis som avslører forretningshemmeligheter eller belastede personopplysninger. Jf. §§ 22-9, 22-10.

Det er ved dette punkt de fleste diskusjoner ved varsling og bevisplikten oppstår. særlig ved kompliserte saker – Da vil partene som oftest kreve utlevert så mange bevis som mulig til støtte for sin sak, men som kanskje motparten hevder faller inn under bevisfritaksreglene.

Bevisplikten er begrunnet i hensynet til kontradiskjon. Det vil si hensynet til at motparten skal kunne se, forbrede, og forsvare seg mot bevis og argumenter mot han. Dette hensynet er meget sentralt i sivilprosessen og er fremhevet i formålsparagraven til Tvisteloven. Jf § 1-1. Og  ved den Europeiske Mennnekserettskonvensjons Artikkel 6. Man skal kunne imøtegå krav mot seg og få anledning til å tale sin sak. For at dette skal kunne fyllestgjøres må det dermed kreves en bevisplikt for å sette motparten istand til å imøtegå de eventuelle krav som fremmes.

Videre har partene en plikt til å undersøke om tvisten kan løses i minnerlighet. Det vil si ved utenrettslig mekling, forliksrådet eller ved en utenrettslig tvisteløsningsnemd. Jf § 5-4.

Andre steg – Forliksklage og behandling i forliksrådet  

Dersom tvisten ikke er løst ved minnerlighet blir neste steg å sende inn en forliksklage eller stevning til tingretten. Visse saker må inn til forliksrådsbehandling før den eventuelt går videre til tingretten. Forliksrådet skal behandle saker om formuesverdier når saken ellers ikke går under hvilke saker forliksrådet ikke behandler etter § 6-2 litra a – f. Eksempelvis familiesaker, saker om patenter, eller gyldigheten av en voldgiftsdom. Den klare hovedregel er, som nevnt ovenfor, at saker om formuesverdier skal inn til behandling i forliksrådet. Videre foreligger det ytterligere unntakt i bestemmensens andre ledd. Dersom begge parter har vært bistått av advokat og tvistesummen er over 125 000 kr kan forliksrådsbehanding unnlates slik at saken går direkte til tingretten. Begrunnelsen for dette unntaket er at det forutsettes i et slikt tilfelle at minnerlig løsning er vurdert slik at det er en liten eller ingen sannsynlighet for at det oppnås enighet i forliksrådet. (Rt-2004-1533)

Innsendelse av forliksklage er å anse som et rettslig skritt. Følgelig blir eventuelle foreldesesfrister avbrutt. Jf. Foreldelsesloven § 15 (2) litra a.

Sak for forliksrådet reises ved forliksklage. Jf. § 6-3. (1). Det fremgår av § 6-4 hvilke formkrav som stilles ved innsendelse av forliksklage. Forliksklagen skal angi forliksrådet, navn og adresse på parter, eventuelle stedsfortredere (§ 2-3 til 2-5) og prosessfullmektiger (som regel advokat).  Den må også inneholde de krav som gjøres gjeldene samt grunnalget for kravet herunder det faktiske og rettslige grunnlaget. Videre må forliksklagen angi påstand/påstandene. Det vil si det ønskede resultatet klageren krever.

Når forliksklagen er kommet inn til forliksrådet pålegges klagemotparten å sende tilsvar innen en frist som normalt settes til 2 uker. Jf. § 6-4 . Fristen om to uker er fastsatt etter prosessøkonomiske hensyn, men dersom parten krever en lengere frist kan fristen forlenges hvis dette kravet er fremsatt innen fristens utløp. Jf. Domstolloven § 151. Tilsvaret til klagemotparten skal, hvis klagen bestrides, inneholde en kort begrunnelse.

Deretter blir partene innkalt av forliksrådet til møte til behandling av saken. Innkallingen bør, etter loven, finne sted innen tre måneder etter at klagen ble inngitt. Jf. § 6-5. Partene har som hovedregel møteplikt med de få unntak som fremgår av § 6-6. En part kan ha gyldig fravær (§ 13-4) dersom vedkommende lider av sykdom eller om det foreligger andre hindringer utenfor vedkommendes kontroll.

Behandling av saken i forliksrådet er i all hovedsak en mekling mellom partene hvor partene selv få anledning til å framstille sitt syn på saken samt at forliksrådet selv skal søke tvisten løst i minnerlighet. Jf § 6-8.

Forliksrådet har en adgang til å avsi dom, men denne adgangen er sterkt begrenset. Dette gjelder bare hvis partene selv er enige om at dom skal avsies. Når tvistesummen er under 125 000 kr har forliksrådet kompetanse til å avsi dom dersom bare en av partene krever det. I alle tilfeller vil mangelfult grunnlag i saken kunne avskjære muligheten for å avsi dom. Dette drøftes mellom medlemmene i forliksrådet. Jf § 6-10.

Forliksrådet kan innstille saken dersom det er lite sannsynlig at vil egne seg for videre behandling i forliksrådet. Jf § 6-11. Partene kan videre kreve innstilling hvis saken ikke er avsuttet innen 3 timer.

Dom i forliksrådet skal avsies senest en uke fra saken ble avsluttet i forliksrådet.

Dom av forliksrådet kan overprøves ved søksmål. Fristen for å sende inn stevning er en måned. Jf § 6-16.

Tredje steg – Forbredelse til hovedforhandlig for tingretten

Hvis partene ikke har kommet til enighet ved forliksrådet, ikke aksepterer forliksrådets avgjørelse eller hvis tvisten er av en slik art at den har gått direkte til tingretten blir det første rettslige skritt å sende inn stevning til den stederlig kompetente tingrett. Jf. § 6-14 Jf. også kapittel 4. Forbredelsene til hovedforhandlingene har som hensikt i å gi partene og retten anledning til å planlegge den praktiske gjennomføringen av saken i hovedforhandlingene for retten.

Ved overprøving av forliksrådsdom er det tilstrekkelig å sende inn denne dommen og angi den endringen som kreves og hva som menes feil ved avgjørelsen. Jf § 9-2 (4)

Stevningen innsendes med de formkrav som følger av § 9-2. Disse tilsvarer i all hovedsak de samme formkrav som ved en forliksklage. Videre foreligger det også her en bevisplikt da det skal opplyses i stevningen hvilke bevis som vil bli ført. Stevningen skal være av en slik utforming at saksøkte skal kunne ta stilling til kravet og forbrede saken, men saksøkers argumentasjon i stevningen trenger ikke gå lenger enn at hensynet til kontraktiksjon er ivaretatt. Jf § 9-2. 

Tilsvar til stevninen skal avgis etter en nærmere fastsatt frist som normalt bør være tre uker. Denne fristen blir fastsatt etter en vurdering av sakens komplesitet, størrelse og omfang. Tilsvaret har i det vesentlige samme formkrav som stevningen. Jf § 9-3. Hensiken bak disse formkravene er som ellers at motparten skal kunne sette seg inn i hvilke krav som blir bestridt og grunnlaget for dette.

Retten har blitt gitt en plikt til en mer aktiv saksstyring i den nye Tvisteloven. Når stevning og tilsvar er inngitt retten skal retten aktivt og planmessig styre saksforbredelsene for å oppnå en rask og økonomisk rettergang. Jf § 9-4. Imidertid er det klart at det er partene selv som disponerer over søksmålsgjenstanden – tvisten i saken. Retten skal drøfte med partene planen for hovedforhandlingene herunder når hovedforhandingene skal finne sted, hvor mange dager som skal gå med på å behandle saken og gjennomgåelse av bevis. Planene for videre behandling av søksmålsgjenstanden finnes i § 9-4.

Drøftinger angående disse forhold skal som hovedregel skje i rettsmøter. Slike møter kan skje ved fjernmøter. Det vil si kommunikasjon via telefonkonferanse og lignende.

Hvis en av partene vil sette fram innsigelser mot den andre partens prosesshandiger må dette skje så snart parten har mulighet til det. Etter forarbeidene må innsigelsen framsettes så snart parten har en praktisk mulighet til det. Parten må med andre ord få tid til å vurdere samt rådføre seg med sin prosessfullmektig – advokaten. Senere innsigelser enn dette tidspunkt kan bare godtas hvis forsinkelsen skyldtes at parten ikke var kjent med forholdene som førte til innsigelsen og hvis det ville være urimelig om innsigelsen ikke kunne påberopes. Jf. § 9-6. Dette vurderes ut ifra innsigelsens betydning for parten herunder sakens helhetlige viktighet for parten selv og innsigelsens betydning for saken.

I visse tilfeller kan en av partene anføre at saken skal gå for en såkalt forenklet saksbehandling. Jf § 9-7. Vilkåret for slik behandling er at saken er klar og at utfallet syntes å være åpenbart. Det fremgår av lovteksten at slikt krav kan gis medhold når det er klart at de krav som er fremmet ”ikke for noen del kan gis medhold” eller hvis innsigelsene mot kravet er ”uholdbare”. Det fremgår av forarbeidene at terskelen for forenklet saksbehandling er streng. Det er imidlertid betryggende og formålsmessig at terskelen ligger såpass høyt da en slik behandlig vil klart nok gå på bekostning av en forsvarlig saksbehandling. Hensynet til forsvarlig saksbehandig vil følgelig ikke gjøre seg så sterkt gjeldende i en sak hvor det er fremsatt håpløse og umulige krav.

Under saksforbredelsene kan partene når som helst avslutte saken ved å komme til enighet. Jf § 9-8.

Saksforbredelsene avsluttes to uker før hovedforhandlignene. Ved dette tidspunkt vil retten som regel kreve at parten inngir et såkalt sluttinlegg som skal inneholde påstand, påstandsgrunnlag, de rettsregler som påberopes og de bevis som skal føres. Videre skal sluttinnlegget inneholde et forslag til fremdriftsplan. Jf § 9-10.

Ved avsluttet saksforbredese er det som hovedregel ikke tillat å bringe inn nye påstander og bevis i saken. Unntak følger imidlertid av § 9-16.

Særlig om midlertidig forføyning

Ved enkelte saker om formuesverdier kan tvisten bli nokså betent mellom partene og det oppstår dermed et behov for å sikre de midler det er tvist om for at saksøkte skal kunne oppfylle sine forpliktelser ved en eventuell dom. Det kan tenkes eksempelvis en situasjon hvor saksøkte stiller seg vesentlig motvillig til saksøkers påståtte krav og gir dermed grunn til å tro at det vil blir vanskelig å forfølge et krav ved dom. Det kan også være eksempelvis fare for skade på tvistegjenstanden og lignende. Saksøker har dermed i visse saker et behov for å få sikret hans eventuelle krav før dom faller i saken.

Midlertidig forføyning som tiltak er ment å avhjelpe dette behovet. Det ligger i ordlyden at et slikt tiltak er midlertidig. Reglene om midlertidig forføyning finnes i Tvistelovens kapittel 34 hvor det går fram at midlertidig forføyning kan besluttes når saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgingen ellers ville blitt vesentlig vanskeliggjort – eller hvis det utifra partenes rettsforhold forligger en nødvendighet for å komme fram til en midlertidig ordning – for å forhindre skade i rettsgode det er snakk om.

Etter ordlyden må det påvises en nødvendighet for å få sikret kravet før dom faller i saken. Det ligger i ordlyden at terskelen er nokså høy. At midlertidig forføyning er et ganske inngripende tiltak trekker i samme retning. Saksøker må påvise ved sannsynlighetsovervekt at det foreligger nødvednighet. Jf § 34-2

Begjæring framlegges for retten til vurdering. Fører begjæringen fram blir det aktuelle formuesgode tatt ut av saksøktes besittelse og sikret. Jf § 34-3

Grunnet hensynet til kontradiskjon gis saksøkte selvfølgelig mulighet til å imøtegå tiltak om midlertidig forføyning. Jf § 34-5. Saksøkte kan begjære forføyningen opphevet hvis det foreligger nye bevis eller hvis forholdene har endret seg slik at det ikke lenger foreligger nødvednighet hos saksøker for å få sikret de aktuelle formuesverdiene.

 

Fjerde steg – Hovedforhandlinger for tingretten – Allmennprosess

Etter avsluttet saksforbredelse kommer dagen da man skal i retten for å behandle de rettskrav som er fremsatt. Hovedforhandligene skjer muntlig. Prinsippet om muntlighet står sentralt i rettergangen. Bevisføringen skal også være umiddelbar. Det vil si at bevis skal fremlegges i hovedforhandlignene direkte for tingretten. Jf §§ 9-14 og 21-9. Imidlertid er det, som nevnt ovenfor, partene selv som disponerer over søkmålsgjenstanden. Behandlingen av saken kan dermed skje skriftlig dersom det avtales mellom partene og hvis retten gir sitt samtykke. Dette gjelder allikevel bare hvis skriftlighet medfører en mer prosessøkonomisk og effektiv behandlig. Jf. § 9-9.

Retten er satt ved en fagdommer. Dersom det er ønskelig eller hvis en av partene krever det kan retten også ta inn to meddommere. Disse meddommerene er som regel ikke jurister men fagdommere med kunnskap og erfaring på det aktuelle saksfelt. Jf. § 9-12.

Ved begynnelsen av hovedforhandligene for tingretten vil dommeren først gjennomgå og kontrollere at saken skal gå slik den var planlagt i saksforbredelsene. Retten vil så kartlegge påstander, påstandsgrunnlag og og de bevis som skal bli ført i retten. Jf § 9-15

Deretter vil saksøker få ordet ved et innledningsforedrag der han som regel vil gjennomgå en kort forklaring på sakens tvist og fremleggelse av bevis.

Saksøkte gis så anledning til å framtille sitt syn i kortfattethet med de suppleringer som er ønskelige. Hensiket er å kartlegge og klargjøre hva som er gjenstand for tvist.

Deretter vil vitner bli avhørt for å kartlegge sakens faktiske bakgrunn. Ofte vil det være store diskusjoner om hva sakens faktiske bakgrunn er. I sivilretten krever man sannsynlighetsovervekt for å legge en oppfatelse av sakens faktiske bakgrunn til grunn. Det vil si at retten legger til grunn det faktum som kan bevises med mer enn 50 % sannsynlighet.

Det er imidlertid under prosedyren at de aktuelle rettsreglene og argumentasjonen kommer inn i saken. Etter innledningsforedrag og klargjøring av sakens faktum vil saksøker få ordet til å holde sin prosedyre. Her argumenterer parten (som regel partens prosessfullmektig – advokaten) med støtte i rettskilder om hvorfor han bør vinne frem i saken. Deretter får saksøker ordet til å holde sin prosedyre. Videre får saksøker igjen ordet til å kommentere saksøktes prosedyre – replikk. Saksøker vil dermed få anledning til å svare på disse kommentarene – duplikk. Jf. § 9-15.

Når hovedforhandlingene er avsluttet erklærer retten at saken skal bli tatt opp til doms. Hovedregelen er at dom skal falle i saken innen 6 måneder etter stevning ble inngitt. Jf § 9-4 (2) litra h. Denne fristen kan blir ytterligere utvidet hvis særlige grunner taler for det.

Særlig om småkravsprosess

Hovedforhandligen for tingretten som er gjennomgått ovenfor omhander såkalt allmennprosess. Tvisteloven har regler om saksbehandlig som omhandler småkrav – såkaldt småkravsprosess. Det vil si saker hvor tvistesummen er lavere enn 125.000 kr. Saker som omhandler større tvistesum kan allikevel gå for småkravsprosess dersom partene samtykker. Jf § 10-1. Merk at Disse sakene alltid må innom forliksrådet. Jf. Ovenfor. Denne ordningen er ny etter den nye tvisteloven og søker å effektivisere de mange saker som kommer opp for domstolene i samfunnet. Småkravsprosess er en slags forenklet saksbehandling, men saksgangen er forholdsvis lik allmennprosess. Imidertid foreligger det visse forskjeller.

En av forskjellene er at den generelle fristen for domstolene til å forkynne dom blitt satt ti 3 måneder fra stevning ble inngitt. Jf § 10-4 (1). Tanken bak dette er at småkravsprosess skal skje mest mulig effektivt og raskt. Følgelig vil det stilles strengere krav til hvilke og hvor mange bevis partene kan ta med inn i saken og den tiden som er satt av til å behandler saken i retten. Jf § 10-1 (1) hvor det fremgår at behandlingen skal være tilpasset betydningen av tvisten.

Femte steg – Anke til lagmannsretten 

Dersom en av partene ønsker å gå videre med saken kan han anke – gitt at visse vilkår er oppfylt. Fristen for å fremsette anke til Lagmannsretten er som hovedregel 1 måned. Jf § 29-5. Fristen løper fra det tidspunktet da dommen er forkynt. Jf. Domstolloven § 147.

Det kan fremsettes anke på forskjellige grunnlag. Man kan anke en dom eller en kjennelse på grunn av feil ved bedømmelsen av de faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller saksbehandlingen. Jf § 29.3. Som regel blir anker fremsatt med grunnlag i feil ved bedømmelsen av de faktiske forhold. Dette består som regel i at partene er uenige ved bevisvurderingen.

Feil ved rettsanvendelsen er også en normal ankegrunn. Denne består som regel i at den ankende part mener at tingretten har anvendt de rettsregler som har gjort seg gjeldende på en feilaktig måte.

Anken blir fremsatt ved en såkalt ankeerklæring – som i sin helhet kan sammenlignes med en stevning. Jf. Ovenfor. Ankeerklæringens formkrav fremgår av § 29-9. På vanlig måte vil dermed motparten inngi et anketilsvar.

De store vurderingene tilfaller lagmannsretten som selv vurderer om anken kan tas til følge. Det er ikke alle saker som tas opp til sak i lagmannsretten. Det skal noe til for at anken skal tas til følge. Dette skjer ved såkalt siling hos lagmannsretten. Jf  § 29-13.

For det første må lagmannsretten avgi sitt samtykke ved ankesaker hvor tvistesummen er mindre enn 125 000 kr. Ved vurderingen av om samtykke skal gis eller ikke vil lagsmannsretten her vurdere partenes behov for overprøving og sakens karakter.

Lagmannsretten kan også nekte anke fremmet hvis retten ser at det er klart at anken ikke kan føre frem. Det vil si saker som etter sin rettslige karakter er nokså klar.

Silingen er begrunnet i prosessøkonomiske hensyn. Klare rettsavgjørelser og små saker må ofte vike i rettssystemet for større og mer tvilsomme ankesaker. De saker som blir silt ut har jo allerede vært innom tingretten og fått saken sin avgjort i første rettsinstans.

Ankesak for lagmannsretten går i all hovedsak etter de samme regler som ved tingretten. Jf. Ovenfor.

Dom i lagmannsretten skjer på samme måte med de samme krav som ved tingretten.

Siste steg – Anke til Høyesterett

Ved fortsatt uenighet mellom partene foreligger det fortsatt en siste ankemulighet til siste instans – Høyesterett. (Med unntak av visse saken som kan påankes til den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg)

Visse saker kan ankes direkte fra tingretten til Høyesterett. Såkalt direkte anke. Dette gjelder ved særlig spesielle saker som har en prinsippiel rettslig karakter. Jf § 30-2. Etter forarbeidene skal Høyesterett bidra til rettsenhet i Norge. Det vil si at retten blir praktisert likt over hele landet. Ved saker som reiser prinsippielle spørsmål er det dermed hensiktsmessig å få en rask avklaring. Ordlyden i bestemmelsen taler imidlertid for at dette bare skal tillates der det er særlig behov for slik anke. Direkte anke kan ikke skje ved småkravsprosess eller saker som har gått for forenklet domsbehandling. En slik anke skal heller ikke gå på bekostning av en forsvarlig rettsbehandling av saken.

Ankesaker behandles av Høyesteretts ankeutvalg. Jf § 30-1. Ankeerklæringen følger de samme regler som ved anke til Lagsmannsretten og sakssiling vil også skje på grunnlag av de regler som gjelder Lagmannsretten.

 

 

Related Articles

Share

About Author

admin

(0) Readers Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *